Det er november, og det merkes.
Utstillingen er over. Stor applaus til Lions for nok en nydelig gjennomføring. Nivået på kunstnerne i år var høyt! Jeg skal innrømme å ha følt meg som småfisk i dypt, dypt vann. Det er litt skummelt å svømme med «de store gutta». Men! Jeg var med i mixen, så jeg skal la min egen selvbevissthet sture i hjørnet og klappe meg selv stolt på skulderen. Alt i alt hadde jeg ikke muligheten til å legge det arbeidet jeg ønsket i tiden opp mot utstillingen, så jeg kan da heller ikke si for mye på det.
Likevel solgte jeg 1 bilde og 2 bøker, så litt bevegelse var det hos meg likevel.
Mr. Sangfugl var bildet som fant sitt nye hjem.
Årets kunstner var Grete Lund Johannesen. Det var hun som trakk meg inn i kunsten for mange år siden nå, derfor var det utrolig stas å få stille mens hun var hovednummer. En utrolig skjønn dame med flotte bilder.
Rolige dager
Det har blitt stille etter utstillingen. Siden hesten er i helpensjon har hverdagen vært langt enklere å slite med. Jeg kan rett og slett lene meg godt tilbake i rollen som mamma nå. En jobb som fortsatt fyller hele hverdagen og mer til. Selv er jeg utrolig trøtt av senhøsten. Jeg synes den er kald og trist og mørk. Heldigvis byr desember på jul, feiring og nyttår, så det er noe å fokusere på. Ellers synes jeg det er en ganske trist tid. Her i Sarpsborg er luftfuktigheten så høy at selv sløve plussgrader kan bite hardere enn man tror.
Enda verre er det å holde barnehender varme og motivere for bevegelse i skogen med et lass av klær. Jeg har derfor krøpet til korset (som jeg gjorde i fjor) og prioritert mer inneaktiviteter de siste ukene. I dag investerte jeg i årskort på Inspiria science senter og vi hadde 5+ morsomme og lærerike timer mens vi utforsket temaet «under vann».
På kveldene er det deilig nå. Fyr i peisen og en velplassert gyngestol så jeg kan absorbere all varmen. Tekopp, ullpledd strikket og heklet av min avdøde bestemor og strikkesaker. Herlig. Kan hende er det sjokolade innenfor rekkevidde. Og selvfølgelig en lykkelig katt som har krøllet seg sammen på sofaen, to kaniner som ligger langstrakt på gulvet og en samboer som skroller på telefon – i full sving med noe som innebærer bil. Kanskje har jeg til og med brød som godgjør seg i ovnen. Jeg mener … finnes det en heftigere lykkeskyll?
Bilde fra i fjor av Poker, men det illustrerer greit stemningen 🙂
Jeg skriver
Siden jeg er gammeldags og bare har hørt om AI (sett litt på nett også) men ikke tatt i det enda, så fortsetter skrivingen å gå i det trøtte, sneglete tempoet som tidligere. Bare tanken på å la en datamaskin både tegne og skrive for meg er pr dags dato noe jeg bare flirer av.
Det er noe utrolig deilig og tilfredsstillende med dette tunge, grove arbeidet med å skape noe ut av intet. Og det skal være litt «smertefullt» i prosessen. En skal kjenne at det å skape noe betyr noe, at det kommer fra en kjerne, ellers har det lite verdi i å leveres videre. Jeg leste en gang at definisjonen på kunst i bunnen handler om kontakten mellom mennesker og hvordan kunsten formidler denne. Det har alltid landet som noe poetisk og riktig for meg.
Siden jeg også har begrenset skrivetid faller noe på bloggen, men mest på boka. Jeg jobber nå … uhm, la oss kalle det iherdig, med ferdigstillelsen av Tælatuttene. Et prosjekt som vokste frem på videregående for herlige 16 år siden. Det har vært gjennom mye siden den gangen, men jeg føler at kjernen og sjela har holdt seg til hva det var. Denne siste utgaven, som er boken jeg skriver på nå, har jeg bearbeidet i snart 5 år. Jeg skal ikke late som om jeg ikke gleder meg til dagen den havner i trykken og jeg kan sette punktum på fortellingen, eller hvertfall bok 1. Uff.
Det er både nye og gamle idéer som blomstrer i bakgrunnen. Men som jeg (litt bittert) ofte blir minnet på: En kan ikke få alt, samtidig.
Jeg skulle så gjerne lagt sjela mi i tegning og skriving om dagen, men det finnes lite tid, og begge deler krever MYE tid. Jeg trodde ikke engang tid kunne bli en slik mangelvare. Livet snur igjen en dag og er det noe jeg vet sikkert så er det at så lenge jeg lever vil jeg ikke gi meg med å blåse liv i historiene mine.
Tusen takk for at du tok deg tiden her på bloggen min. Det er så utrolig å tenke på at en håndfull av folk, kjente og ukjente, ramler innom mitt hjørne og blir her lenge nok til å lese disse ordene. Du er nydelig!