I disse dager er det merkbart at hverdagen har blitt litt lettere. Jeg jobber mer konkret, både mentalt og i praksis, mot det jeg ønsker å gjøre videre.
Førsteutkastet av «Den store boka om Tælatuttene» (arbeidstittel) nærmer seg ferdig. Jeg har et annet manus til en diktsamling liggende i skuffen, og det er ikke utenkelig at det blir en bok. Sånn jeg jobber nå, så får jeg til å konsentrere meg om ett og ett prosjekt, hvilket gjør at de blir ferdigstilt. Woho!
Jeg venter fortsatt på en hverdag som vil frigi tiden min i større grad, men nå begynner jeg selv å se hvor formativt dette året har vært og vil fortsette å være. Jeg har lært så mye i terapi og kommet veldig langt med diagnosen min det siste halvåret. Det har begynt å frigi mye rom for ting som gir energi og pågangsmot. Å være hjemme-mamma har lært meg å sette pris på den lille tiden jeg får til å gjøre mine ting og bruke den strukturert.
Jeg har utviklet meg masse med matlaging, og det er en ferdighet som blir med meg livet ut.
Tiden i Åpen barnehage har vært uvurderlig. Jeg har møtt meg selv i døra så mange ganger og fått god hjelp av de ansatte og andre foreldrene. Det har gitt meg mer rom til å slappe av og jeg har hatt noe å gå til som kan etterligne en lavterskel arbeidsplass. Jeg lærer sammen med dattera mi på de laveste og første trinnene i livet og innser at noen av disse ferdighetene kan jeg øve opp selv.
Til høsten skal jenta mi begynne i tradisjonell barnehage og da er håpet at jeg selv starter å jobbe. Planene surrer og går i hodet nå. Jeg innser at jeg må gripe om dagene jeg har foran meg og at livet etter hvert vil bli annerledes. Det er pirrende og skummelt samtidig.
Jeg innser at jeg fortsatt har en vei å gå, men den står tydeligere og tydeligere foran meg. Ikke minst føles det ut som om ting «nærmer seg». Alt jeg har hatt lyst til er ikke lenger i en abstrakt, fjern fremtid som oser av «kanskje».
Nå avslutter jeg denne litt kaotiske bloggen, i håp om å karre til meg litt skrivetid på manus.
Riktig, riktig god helg!