Livet i bølger

Jeg har akkurat sendt inn registreringskjema til Lions kunstutstilling i Sarpsborg. Den åpner på Borg Videregående 8-9 november. Jeg har meldt på 19 bilder og «Elises eventyr». Dessverre er jeg fortsatt tom for «Grublebom», så jeg får ikke med denne boken denne gangen.

Ellers er jeg fornøyd med utvalget av bilder. Jeg har flere av min «merkevare» som illustrerer fantasi og livet med en dose humor og farger. Så det blir gøy å vise det frem.

Hvorfor det er stille …

Ellers skal jeg være ærlig å si at jeg har hatt det tøft de siste ukene. Hendene er fulle av hverdagen og det er lite tid og krefter tilgjengelig for kreative prosjekter. Enda jeg på mange måter kunne trengt det. Å dypdykke ned i egne følelser og tanker gjennom tegning og skriving er så godt som et behov jeg har når livet butter imot. Men jeg har fått god støtte og hjelp fra mine nærmeste.

Det begynte egentlig med å miste Corny i sommer. Den lille kaninvennen vår tok mye plass med sin sterke personlighet og tomheten etter han i huset har vært umulig å fylle. Jeg tenker ikke at avlivningen var feil, men han var så sterk og viral med så mye vilje og liv at det var hjerteknusende å ta valget.

Så fortsatte det med Sir Stirling Moss, vår lille kule med fartstripen oppkalt etter en racing-legende. Å måtte avlive en kaninunge er også hjerteskjærende og kjenner urettferdig. Han som skulle vært så energisk og rampete var stille og mutt, men likevel blid og snill. Det til tross for at det var tydelig at han hadde smerter.

Så var det bestefar sin tur, og å miste han var som et skikkelig slag. Han var både gammel og syk, men frisk i hodet og full av liv og latter. Bestefar og jeg hadde et spesielt bånd det er vanskelig å finne ord for. Han var en venn, en som alltid var på min side, i mitt hjørne. Det var først når han sa navnet mitt for siste gang at jeg innså at ingen andre sier navnet mitt som han gjorde, og ingen vil si det sånn igjen. Med det trykket, den gleden og det smilet.

Det dypeste kuttet …

Det var også en opptur i sommer. En positiv graviditetstest. En tidlig ultralyd hvor alt var bra og hjertet banket friskt. Termin ble satt i midten av april, samme dato som sist. Lille skulle bli storesøster. Til hun ikke skulle det lenger. Vesle Charlie ble et englebarn uken etter ultralyden og når det ble kjent falt verden min litt sammen. Det har vært en del tårer og isolering mens jeg bearbeider tapet.

Så mens meningen var at jeg ut i andre trimester, når energien stabiliserte seg, skulle ta tak i hjemmesiden og nettbutikken … så har jeg ikke hatt styrken til annet enn å komme gjennom hverdagen. Jeg vet fortsatt ikke når jeg er på plass igjen og hvor lang tid jeg trenger, men jeg har ingen store håp om mye aktiviteter her resten av året. Det trekker mot jul og alt det innebærer, så nå ønsker jeg først og fremst å vie energien til familien.

En faktisk opptur er riktignok Atlas. Vår lille, nye kaninunge som er en utrolig søt og kjælen liten tass. Han minner litt om Corny, men samtidig ikke. Han er mild og forsiktig, men full av futt og tenker mye. Det har vært gøy å bli kjent med han og vi gleder oss til å se han utvikle seg videre.

Til sist vil jeg skrive at alt sammen har vært formativt. Å stå igjen uten bestefar og å miste Charlie har rotert på noe i kjernen av hvem jeg er og hvordan jeg definerer meg selv. Det er vanskelig å forklare, men noen ting kan man ikke oppleve uten å kjenne på at man kan ikke gå tilbake. Noe er annerledes og vil forbli annerledes. Jeg er i en voksende prosess. Det trenger jeg ro til å falle på plass i.

Livet går i bølger. Nå er jeg mellom to høyder. Oppi det hele er det en klar takknemlighet for alle de vakre menneskene jeg har i livet mitt, de herlige firbeinte som bidrar til liv og livsglede og alt jeg er så heldig å ha av materielle goder. Ikke minst er jeg takknemlig for å være mamma, en rolle som stiller meg til veggs og krever mitt aller beste.