Jeg har gått opp 19 kilo, katten klenger, huset er fortsatt i delvis kaos, kaninene vil ikke være venner og hesten må følges opp. I mellomtiden har jeg kynnere, dårlig pust og kommet meg gjennom en runde med feber hvor de på sykehuset ga meg intravenøst og streng beskjed om å hvile.
I mellomtiden føles det som om hele verden er på vent. At jeg er i min egen boble føles naturlig, men det har vært noe generelt rart med kontakt mot utverden i det siste. Snekkere kommer ikke for å ferdigstille, elektrikere sender regninger i feil retning, kjøreskole svarer ikke på henvendelse, veden som skulle bli levert av bonde har uteblitt, jeg har ikke fått tak i hovslager, rørlegger har glemt å gi oss tidspunkt for arbeid etter befaring og folk har tidvis «klikket» litt ut av det blå.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive 2026. Verden har vært litt annerledes etter pandemien, men nå føles det som om hvermannsen har mistet en form for essensiell bit. Selvfølgelig har jeg fulgt med på nyhetene og alt det som har skjedd og blitt avslørt. Det er en vanvittig sprekk i bobla av tillit mot globale og lokale styringsmakter. Folk er delt i fire. Det er involverte, fornektere, forkjempere og de apatiske.
Selv havner jeg nok et sted imellom de to siste. Min kamp er stille, ikke i kommentarfelt eller i tog med plakater. Jeg deltar ikke politisk og skriver ikke lange, rasende innlegg. Jeg studerer, avventer og bearbeider mens jeg tar vare på familien og hverdagen. Jeg nekter å godta KI/AI i min kreativitet, er bevisst med pengebruk og innkjøp, dyrker egne poteter, vier tid til familien og er klar til å gå ut av sosiale medier den dagen det blir uutholdelig. Og den dagen nærmer seg.
Det er hva jeg klarer akkurat nå. Jeg har ikke nåtiden til å rope høyt, men jeg legger tilrette for å være en positiv kraft i fremtiden. De store endringene og avsløringene i verden gir oss mulighet til å redefinere oss selv. Ikke bare som individer, men som samfunn. Men først og fremst er jeg «bare» meg, og du «bare» deg. Innflytelsen vi sitter på kan føles fattig og begrenset, men den er ikke verdiløs. Jeg avviser de moderne verdiene vi får trykket mot oss. Jeg kjemper for å holde på de mer folkelige verdiene jeg vokste opp med. At to sannheter kan eksistere samtidig, at vi kan ha ulike meninger og være gode med hverandre, at det er en hard linje av antisosial utnyttelse av andre – især barn og unge. Jeg konsumerer ikke ting jeg vet er AI-generert og jeg unngår moderne media for min egen datter. Jeg passer på og beskytter hodet hennes gjennom denne første, voldsomme utviklingen og prøver å gi henne en barndom uten stress og for mye belastning. Jeg prøver å velge rene produkter i butikken og bake brød selv når energien tillater.
Den lille familien min velger å vektlegge livskvalitet og hverdagsluksus som holder seg til budsjettet, samtidig som vi unner oss å drømme videre om fremtiden.
Vi trenger fortsatt de små menneskene i samfunnet, de som ikke har millioner av følgere, men likevel driver et lite bakeri, en frisørsalong, som har tid til en prat og vinker til deg på morgenturen. Naboene som lar barna leke i hverandres hager, frivillige i idretten, de som holder hundekurs, malekurs eller holder en sær, gammel ferdighet levende av ren lidenskap. Vi trenger de som setter opp lokale teaterforestillinger, de som plukker søppel og rydder stier på tur. Vi trenger hjemmebakte kaker til familietilstelninger, rett-fra-hjertet-taler i bryllup og folk som uttrykker seg ekte og ærlig. Vi trenger menneskeskapt kunst, kjærlighet, latter og nærhet. Vi trenger omtanke, forståelse, rom for ro og følelser og muligheten til å senke skuldrene. Vi trenger småprat, ambisjoner som vi må jobbe mot og hjemmelagde julekaker.
Jeg innser at tiden jeg nå er en del av krever at jeg er bevisst på hvem jeg er, på en helt annen måte enn før. Det gjelder nok oss alle. Selv er jeg en skaper, en kunstner, en omsorgsperson. Men alt dette forsvinner om det ikke praktiseres, utenfor de digitale rammene vi fanger oss selv i. Derfor er jeg så glad for denne bloggen og hjemmesiden. Dette er en verden hvor jeg kan være ekte og ikke presses inn i algoritmiske impulser.