Etter å ha vært syk og utmattet hele forrige uke, samt gått på stas mens babyen i magen vokser for hver dag, var det deilig å kjenne på energi og egentid i dag.
Jeg har hatt så liten kapasitet til å utforske kreativiteten min i det siste og jeg merker at det har tæret på humøret. Det er vanskelig å være landet ordentlig i seg selv når en ikke får utløp.
I dag har jeg «gjort alt». Strikket på babyteppe, skrevet på «Tælatuttene» (snart ferdig med førsteutkastet), styra på med preservering av løv og startet med å forfine noe gjørme jeg plukket opp etter gravearbeidet utenfor huset her i fjor.
Mentalt har jeg begynt å tenke på meg selv som en «kreativ» og det å lage og skape har blitt langt viktigere enn det kommersielle i håndarbeidet. Tilbake til barndommen så var jeg interessert i alt av kreativt arbeid og jeg begynner å kjenne trangen til å gå tilbake til utforskningen av forskjellige muligheter.
I stor grad lander jeg på at jeg liker å jobbe med naturen, og selv om en må ha verktøy og utstyr man kun får kjøpt, så ønsker jeg å jobbe med materialer jeg finner eller har tilgang på allerede. Evt naturprodukter som ull og skinn.
I hodet mitt er jeg orientert rundt treskjæring, keramikk, garn, dokkehus, mat, hage, skriving, tegning, ridning og hage i disse dager. Det kjennes som å sakte våkne litt igjen etter en laaaaang søvn. Selv om jeg har kost meg med å lage konglenisser og strikke babysokker, så er det noe annet å forsvinne inn i seg selv og å bruke hendene og fantasien igjen. Uten avbrudd i flere timer.
Jeg gleder meg så vilt til den dagen jeg har et eget arbeidsrom å nyte!
Selv om jeg har hatt mindre tid og krefter det siste året, så merker jeg at jeg utvikler meg som kreativ. Det er litt kjedelig at det skjer såpass usynlig og på siden av et publikum, men jeg tenker også at det er veldig riktig akkurat nå. Det er en stor frihet å arbeide uten tilskuere. Det gir en ro og fred til det autentiske og til å eksperimentere. Jeg ville hatet å sitte fast i en kommersiell suksess og en forventning om å produsere videre på noe jeg selv vil avslutte.
Dessuten gir det større spillerom til å bare være «mamma». Hvilket er en utrolig stor jobb i seg selv. Langt, langt mer krevende enn jeg først antok, men også langt mer givende.
Men en trenger dager å puste på, som i dag, hvor en henter inn seg selv og finner tilbake til essensen av hvem man er. Jenta mi koser seg i barnehagen, mannen jobber og kaninene nyter livet i hagen hvor sola skinner. Katten sover et sted i huset og hesten står i flokk på store, fine områder og lever livet.
Jeg har gjort litt husarbeid, ryddet, spylt verandaen og hvilt. Slike dager er jeg takknemlig for. Enda mer nå som de er sjeldne.